|
|
|
|
|
|
|
Fra et brev til Ketil Bjørnstad.
Kjære Ketil
 ødt i 1936 i Oslo. Gikk de første tre skoleårene på St.Sunniva der nonnene (særlig søster Victoria) lærte oss at Gud var Kjærlighet og at det måtte vi ha inne i oss, ellers var det ingen vits i. Det som foregikk inne i oss var viktigere enn det som foregikk utenfor. Da jeg kom til Uranienborg i fjerde klasse, gjorde jeg opprør og ble sendt til Stavanger.
Begynte å spille fiolin i 7-års alderen. Bestefar hadde vært fiolinist ved Nationaltheateret og i Filharmonien, og undervist ved Musikk-konservatoriet i Nordahl Bruns gate. Han var nesten 80 år gammel da jeg gikk hos ham. Far ville at jeg skulle bli tegner, men bestefar trodde det var musiker jeg kom til å bli. Begge døde før jeg fikk bevist noe som helst.
Da jeg gikk på Kunst-og Håndverksskolen mange år senere, tenkte jeg ofte på å avbryte studiene for å begynne på konservatoriet i stedet. Da ville begge fått rett. Forresten fikk de det likevel, på en måte; jeg underviser i tegning to dager i uka.
I Stavanger kom jeg til et helt annet miljø. Fiolinen var ikke med i det hele tatt. Mor solgte den da far var død, tror jeg. Min utvikling som fiolinist sluttet altså før jeg var ti.
Det frodige livet i Stavangers gamle bydel der jeg bodde hos familien til moren min ga meg historier for et langt liv. Ingen spilte eller sang hjemme, men fortellingen og den freidige, friske (og litt rampete) replikk ble skattet som den høyeste kunst.
En venn av meg solgte Filmjournalen på en av byens kinoer. Gikk omkring i salen og ropte: «Filmjournalen. Femti øre! H Han lot meg vikariere av og til slik at jeg fikk sett samme filmen om og om igjen uten å betale, og dessuten voksenfilmer som var forbudt for barn. Filmene hadde ofte en gjennomgangsmelodi eller sang som ble til slagere, tekstene ble trykket i Filmjournalen.
 eg så en cowboyfilm som het "High Sierra" med Audie Murphy og Burl Ives. Burl Ives red omkring på et mulesel og sang til gitarakkompagnement. Gitaren hang fra en snor over nakken.
Da jeg hadde sett filmen så mange ganger at jeg kunne alle sangene utenat, fikk jeg gitar til jul. Det var en Hanson-gitar med harde stålstrenger; jeg var tretten år og øvde så jeg fikk liktorn på langfingeren.
Alf Prøysen hadde sitt store gjennombrudd som populærartist og visesanger i 1948/49. Jeg lurer på om det var derfor vi fikk grammofon i huset.
"Dæinse, dæinse dokka mi" og "På Hamar med slakt", pluss "Grønlandsvisa" og "Nidelven" som Radiofantomene Kurt Foss og Reidar Bø hadde gjort kjent, føyde seg til cowboysangene.
Negro-spirituals lærte vi i engelsk-timene på skolen.
 ette var min musikalske "mat" før filmslagerne overveldet oss, fremført av Nat King Cole, Frank Sinatra, Bing Crosby, Frankie Laine, Louis Armstrong og andre idoler fra USA.
Vi skulle bli amerikanere når vi ble store. Da jeg var sytten, flyttet jeg tilbake til Oslo. Begynte å vanke i Big Chiefs jazzklubb på Majorstuen, opplevde Louis Armstrong på Colosseum kino og fikk venner (og venninner) som alle var jazzfrelste.
Da rocken kom i midten av femti-årene, var jeg akkurat litt for gammel for den.
I sangtimene på gymnaset (Vestheim) ble jeg påvirket av et par klassekamerater som holdt foredrag om klassisk musikk. Jeg husket de klassiske øvelsesstykkene fra spilletimene med bestefar og hadde ingen vanskeligheter med å like f.eks. Måneskinns-sonaten av Beethoven, eller "Til Elise". Derfra gikk det videre til Grieg og Debussy.
En dag fikk jeg høre en plate med Andrès Segovia som spilte Bach på gitar; livet ble aldri det samme etterpå!
Jeg hadde hatt en lignende gitar-opplevelse en gang i Stavanger da platen med trick-innspillingen av melodien "How high the monn" kom på markedet. Gitaristene Les Paul og Mary Ford fikk oss til å måpe og sukke "at det går an..." Likeledes med Andrès Segovia. Den klassiske gitarens trollmann.
 innet ble splittet og spraglet av sterke inntrykk: Gerry Mulligans jazz-tentett med 19 år gamle Chet Baker på trompet, pianistene Art Tatum, Erroll Garner, Oscar Peterson, gitaristen Barney Kessel m.fl.
Den franske sangeren Yves Montand! En av hans "chansons" ble mitt eget glansnummer helt til jeg ble kjent med en nordmann som studerte folkeminne ved Universitet i Oslo og som laget sine egne gitararrangementer til gamle, norske folkeviser og sang dem!
Rolf Ingelsrud het han, og hadde vært jazzgitarist med bl.a. Bjarne Nerem og Frank Cook. Han lærte meg sangen om Roland og Magnus kongen og fikk meg til å gå til innkjøp av nylonstrengsgitar. Gitaren skulle klinge som en lutt og bevege seg nærmest uavhengig av sangen, slik middelalderens ballader og de Elisabethanske kjærlighetssangene var blitt fremført i renessansen. Sangen om Roland ble min nye favoritt.
 tter artium begynte jeg på Kunst- og Håndverksskolen, men lurte ofte på om jeg hadde valgt feil. Gitaren hadde jeg med på skolen av og til, jeg og satt i korridoren og øvde.
Olav Bjørgum - broren til spillemannen Torleiv og onkel til Hallvard - gikk på samme skolen. Han lærte meg om Setesdalsmusikken og hadde båndopptak av broren som spilte hardingfele. Olav lærte meg litt felespill og deretter lånte jeg både båndopptakeren og fela med meg hjem. Jeg begynte på stevkurs i Setesdalslaget og lærte meg ett stev på en måned. I påsken inviterte Olav meg til farsgarden i Rysstad, Setesdal der jeg opplevde en stor folkemusikkkonsert med Torleiv Bjørgum og to andre spillemenn i stua.
Heldigvis forsto jeg at det var for sent å bli spillemann fra Setesdal. Jeg klunket slåtter på gitaren.
Rolf Ingelsrud falt ned med et lite fly i begynnelsen av 1960-årene. Drømmen hans hadde vætt å fremme norske folkeviser på en slik måte at de kom i bruk igjen, også blant ungdom som ikke hadde bygdemusikk-bakgrunn.
Et år etter at han var borte spilte jeg inn Fiine Antiquiteter. Den åpner med Roland og Magnus kongen.
et var Rolv Wesenlund som fikk meg til å gå i studio. Vi hadde vært sammen privat på en øy i Kragerø-skjærgården, og jeg hadde sunget viser utover kvelden. Rolv var innspillingssjef i Philips (Norsk Phonogram) på den tiden, og jeg hadde flyttet til Kragerø "fordi det var billigere å bo her, og jeg ville bli maler uten å måtte tjene så mye penger" (Eller kanskje det var "kombinasjonen av sterk vilje men svak karakter" som en dikter sa om seg selv da han flyttet fra Oslo).
Jeg giftet meg i Kragerø og fikk halv post som tegne-lærer i realskolen.
Våren 1961, mens jeg fremdeles bodde i Oslo, skjedde noe som fikk langtidsvirkninger for meg: Jeg møtte Olle Adolphson. Jeg var blitt medlem av Visens Venner og de hadde sommerfest i Bymuseet i Frognerparken. Dit kom Olle Adolphson som gjest fra Stockholm; hvem han var ante jeg ikke. Men da han hadde sunget "En glad calypso om våren" og noen viser jeg aldri hadde hørt før: "Det gåtfulla folket", "Mitt eget land" og "Trubbel", til eget gitarakkompagnement, svevde jeg i en tåke av henrykkelse. Makan hadde jeg aldri hørt! ("At det går an...")
Dagen etter møtte jeg ham igjen på uterestauranten Pernille. Olle ville ta opp gitaren og synge ved bordet, men det fikk jeg stanset fordi jeg visste at vi ville bli kastet ut - i stedet fikk jeg istand et privat selskap om kvelden der endel viseinteresserte personer var tilstede. Olle gjentok visene fra kvelden før, og enda en gang fikk jeg følelsen av at verden forandret seg.
Året før hadde Sven Bertil Taubes Bellmantolkninger kommet på LP i norske butikker. En norsk maler, Christian Backer Owe, hadde også sunget Bellman så det gikk inn i margen på meg da jeg hørte ham synge, -men Olle Adolphson traff meg så dypt i hjertet at jeg tror dette møtet ble slutten på begynnelsen til min løpebane som maler.
I siste halvdel av femti-årene hadde jeg dekorert flere russerevyer i regi av Einar Schanke. En tid tenkte jeg på å bli scenograf, eller teatermaler som det het, men etter møtet med Olles visekunst tvilte jeg på det meste, så da Rolv Wesenlund inviterte meg til å lage vise-LP var det lett å si ja.
Innerst inne var det Olle Adolphson jeg ville bli - (om mulig kombinert med Yves Montand, Christian Backer Owe og Rolf Ingelsrud).
 ort etter utgivelsen av Fiine Antiquiteter traff jeg Alf Prøysen, og dermed kom enda et vendepunkt i livet. Han fikk så stor betydning for meg som menneske og artist at jeg burde skrive en bok om dette. Jeg oppfatter ham som en åndelig far, bror, rådgiver, veileder og venn fra våren 1964 og frem til sin død i november 1970.
Det første han gjorde, var få meg til å le av mitt eget ånds-snobberi. Jeg var temmelig sofistikert hva kunst angikk dengang jeg forlot Kunst- og Håndverksskolen. Få malere var gode nok, Olle Adolphson den eneste visesanger som hadde overbevist meg om at visesang til gitar kunne være kunst osv. - til da hadde jeg syntes visesang bare var en form for selskapelighet. Alf Prøysen vendte opp ned på mange av minebegreper. På en måte var han Olle Adolphsons motsetning, i hvertfall når det gjaldt gitarspill. Kunsten lå ikke i det raffinerte akkompagnement, men i noe annet som jeg ikke fikk helt tak i til å begynne med. Prøysen viste meg verdien i "det inklusive" istedenfor det "eksklusive", om det går an å si det slik. Skillingsviser, rallarviser, gatesanger, og hele den understrømmen av folkelig kultur som jeg til da ikke hadde tatt alvorlig. Prøysen fikk meg til å se verdiene i dette, og jeg fikk en respekt jeg ikke hadde hatt før.
Nå oppsto et luksusproblem: Jeg vaklet mellom det å ville bli en god gitarist og det å ikke bli fullt så god gitarist; begge deler var det noe i veien med. Jeg havnet sånn midt på treet, til visesanger å være.
Geirr Tveitt ble den neste som skulle "ha meg i kverna".
Ja, det føltes slik, men uttrykket er ikke vondt ment. Jeg var omgitt av endel kraftige personligheter som alle ville mitt beste og som ga meg så mye å tenke på at jeg iblant følte meg temmelig forvirret.
Geirr Tveitt tok meg med i et radioprogram der jeg skulle fremføre noen nye viser til tekster av Aslaug Laastad Lygre, melodiene av Tveitt. En av dem var "Vi skal ikkje sova burt sumarnatta".
 elodiene hadde han skrevet etter å ha fått tilsendt Fiine Antiquiteter der han kunne høre stemmeomfanget mitt og hva slags stemme jeg hadde. Senere ble jeg med i et par lignende program, men til slutt ble melodiene så innviklet for meg at jeg trakk meg fra oppgaven. Etter det spurte Geirr Tveitt meg aldri mer, selv om vi forble venner.
Allerede i 1964 hadde vi vært i platestudio og laget en Jakob Sande-LP med utelukkende Geirr Tveitts melodier - Både le og gråte het den, og arrangementene besto av Geirr på cembalo, og meg på gitar.
Han presset stemmen min oppover så jeg nærmet meg falsett - aldri hadde jeg sunget så høye toner før, og først lenge etterpå forsto jeg at han var vant til å jobbe med Ivar Medaas, og at det kanskje var derfor han ville ha Jakob Sandes viser opp i tenor. Jeg følte meg som en hanekylling.
Alf Prøysen hadde fått meg igang med å lage visemelodier til tekster som han sendte meg - "Å, den som var en løvetann" begynte å bli kjent over radioen.
En dag fikk jeg besøk i Kragerø av Johan Fr.Heyerdahl som sto for lyrikkutgivelsene i Bokklubben. Harald Sverdraps "Hvem er du?" (utvalgte dikt) hadde jeg nettopp lest da Heyerdahl ringte på døra.
Han var på vei til Stokke i Vestfold for å besøke Sverdrup og lurte på om jeg ville være med. Slik ble det til at jeg møtte Harald uformelt og festlig - neste morgen var vi enige om at et samarbeid absolutt var verdt et forsøk.
I løpet av dagene som fulgte laget jeg melodier til Sjømannsvise, Drikkevise, Sinbads vise (ikke den nåværende, men en annen), og mange fler. I tillegg eksperimenterte jeg med gitarspill til Haralds opplesning.
Vi prøvekjørte et program i Tønsberg der Heyerdahl var tilstede og ble deretter nærmest fast ansatt av Bokklubben som sendte oss ut på turnè med tittelen "Vers og Viser. Lyriske utskeielser ved Harald Sverdrup og Alf Cranner." Den førte blant annet med seg en Aulakonsert med opptak for Nor-Disc plateselskap.
På konserten deltok også Claes Gill og Lars Forsell, pluss en liten jazzgruppe med en lovende, ung saksofonist som het om Jan Garbarek. Men bare Harald Sverdrup og jeg kom på plate.
Jakob Sande/Geirr Tveitt-platen hadde fått en sensasjonell kritikk i avisen Expressen i Stockholm. Den hjalp meg til engasjementer i Sverige i en årrekke fremover. Jeg fikk mange svenske venner: Alf Hambe, Carl Anton, Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström m.fl. Olle Adolphson hadde jeg allerede hatt kontakt med ved flere anledninger. En tid reiste jeg mer i Sverige enn i Norge.
De svenske jazzmusikerne Jan Johansson og Bengt Arne Wallin hadde laget en LP som het "Adventures in Swedish jazz and folklore" som jeg ble svært opptatt av. Den besto av jazzarrangementer til gamle svenske folkelige viser og melodier. Det kunne vætt spennende å eksperimentere med jazz og vanlige viser, tenkte jeg, og tok kontakt med komponisten og jazzpianisten Alfred Janson. Resultatet ble Rosemalt Sound og enda flere jobber i Sverige.
Alf Prøysen hadde jeg hele tiden kontakt med. Han ga råd og vink, fortalte meg hvem jeg burde jobbe med og hvem jeg burde passe meg for. Vi brevvekslet og hadde periodevis daglige telefonsamtaler, i tillegg møttes vi nesten hver eneste gang jeg var i Oslo. På stille kafeer kunne jeg få forelesninger på høyskolenivå når det gjaldt visekunst. Prøysen var professoren.
I 1970 laget jeg Almuens Opera med Egil Monn-Iversen som arrangør. Her lanserte jeg flere uinnspilte viser av Prøysen, bl.a. "Slipsteinsvæilsen", i tillegg til noen rare skillingsviser og annet. Alf Prøysen skrev baksideteksten og fant på platetittelen.
Alf døde en måneds tid etter at plata kom ut - i dag er det godt for meg å vite at han fikk hørt den, og at han var begeistret for den. Den var helt sikkert et resultat av mange års påvirkning fra ham.
 mrkring 1970 begynte også samarbeidet med Odd Børretzen. Jeg hadde vært på turne i Sverige med Leif Strands kammarkör, Ame Domnerus, Bengt Hallberg, Rune Gustafson, Georg Riedel og Egil "Bop" Johansen vinteren 1970/71. Da sommeren kom, ble jeg sendt rundt til institusjoner i Syd-Sverige for å være såkalt "anstalt-lerka" på ca.60 forskjellige aldershjem, fengsler, ungdomsvårdshem, vernede bedrifter, alkoholistanstalter osv. Alt i regi av Frikyrkliga Studieforbundet.
Fred Åkerström hadde hatt jobben året før og var blitt tildelt over 90 opptredener.
"Aldri mer Frikyrkliga Studieforbundet!!" skrek han da jeg fortalte ham om engasjementet mitt. Det var godt å komme sammen med en så verbalt tenkende person som Odd Børretzen etter all denne sangen og musikken. Vi samarbeidet i ca. 12 år med radiojobber og tomanns-kabareter som vi reiste rundt i landet med. Einar Schanke gjorde et opptak med oss fra Sandvika kino "en desemberdag i 1973".
11971 ble jeg også kjent med Klaus Hagerup. Vi laget visa "Bare skrap" på bestilling fra fjernsynet. To år senere, mens jeg var på turne i "det norske Amerika" i Midt-Vesten, skrev jeg melodien til "Den skamløse gamle damen" (på en farm i Iowa). Den måtte være ferdig dagen etter at jeg kom tilbake til Norge. Fjernsynet laget program med Klaus Hagerup og meg fra Søndeled.
I 1972 fikk jeg i oppdrag fra Norsk Film A/S å lage musikk til filmen "Jentespranget". Jeg skrev musikk for obo, engelsk horm og gitar. Musikerne var Brynjar Hoff og meg.
 1974 laget jeg musikk til en Romeo og Julie oppsetning på Det Norske Teateret i regi av Kjetil Bang-Hansen. Samme år ga jeg ut LP-en Trykt i år som er en slags fortsettelse av Almuens Opera. Platen fikk Spellemannsprisen.
Filmen "Faneflukt" av Eldar Einarson skrev jeg musikk til året etter. Denne gangen for strykekvartett (Hindar kvartetten) og munnspill (Sigmund Groven). Radioteateret har jeg også skrevet musikk for, men jeg husker ikke når.
dd Børretzen maste stadig om at jeg burde skrive visetekster - det hadde jeg gjort i all hemmelighet så lenge jeg kunne huske. Alf Røysen fikk se noen av dem og ga meg noen hundre gode råd, hjelpsom som alltid, men han selv hadde et så selvfølgelig forhold til det å skrive viser, en så fantastisk ledighet, at jeg følte meg som en telefonstolpe mot et blomstrende tre.
Prøysens stemme summet i bakhodet mitt i årevis etter at han var gått bort: "Bare vri litegrann på siste linja, sånn for eksempel, (han viste meg hvordan), så går det oppover. Du må aldri slutte i nedoverbakke, vet du. Folk må ha noe å leve videre på". Jeg fikk åndelige tommeltotter.
Men Odd Børretzen presset på fordi han ønsket en bedre balanse i programmene våre. Han ga meg ideer dl viser jeg burde skrive, og i 1977 gikk jeg i studio med bare egne melodier, og nesten bare egne tekster til en LP, Vindkast, som også fikk Spellemannsprisen.
Musikerne Alfred Janson, Terje Venaas, Nils Petter Nyren og Ole Jakob Hansen laget arrangementene i studio og under prøvetiden.
I siste del av sytti-årene laget jeg sangmelodier til Klaus Hagerups skuespill "I denne verden er alt mulig", deretter tekster og melodier til en kabaret med Odd Børretzen og meg pluss Egil Kapstad/Bjørn Johansen jazzkvartett.
Kabareten "Hva er det de vil?" gikk først på ABC-teateret og deretter i hundene, hadde jeg nesten sagt, for vi dro ut på en lang turne som ble et solid underskuddsforetagende. Men kabareten kom på plate, den også.
I 1981 fikk jeg Statens arbeidsstipend for kunstnere (3-årig), tok permisjon fra skolen og delte leilighet med maleren Jo Stang i Oslo frem til 1985. Dvs. jeg flyttet ut når Jo trengte leiligheten, som var hans. Han holdt til på Godøy, men reiste til Oslo av og til. Ellers kunne jeg disponere leiligheten slik jeg ville. Pendlet mellom Kragerø og Oslo og hadde en god del å gjøre i radioen bl.a. Skrev viser på bestilling. Melodier fil nytt skuespill av Klaus Hagerup: "I blådress og blåleire" eller Tegiverksspillet, som det også ble kalt. "I denne verden" ble satt opp på Scene 2 og jeg skrev nye arrangementer for fiolin (Ivan Hauge) og trekkspill (Sture Rogne). Arild Brinchmann satte det deretter opp i Fjernsynsteateret. Egil Kapstad/ Bjørn Johansen tok seg av arrangementene.
Midtveis i 80-årene laget jeg LP-en Din tanke er fri med gruppen Lava. Audun Tyldens ide - han ønsket seg '80-årenes "Rosemalt Sound", tror jeg, og jeg var lykkelig ved tanken på å få eksperimentere med uvante kombinasjoner i vise-sammenheng. Platen ble nominert til Spellemannsprisen.
tiden 1975-1985 var jeg blitt trygg på at jeg kunne skrive egne tekster som jeg mente Alf Prøysen ville godtatt dersom han hadde fått dem til gjennomsyn. Men det var fremdeles noe jeg ikke syntes jeg hadde fått gjort. Jeg mente det hadde med mot og hemninger og slikt å gjøre. Jeg hadde ikke turt å være nærgående nok i tekstene.
I 1989 ga jeg blaffen og skrev halvparten av visene til Sanger om fravær og nærvær på noen få uker - vanligvis bruker jeg minst en måned på bare en vise. Plutselig ble det lett å skrive.
Også denne gangen ble jeg Spellemanns-nominert. Musikerne på plata var Egil Kapstad, Arild Andersen og Nils Petter Nyren.
 Hva årets produksjon innebæret, tør jeg ikke uttale meg om ennå. Bare takke deg, Ketil, for at du under opptakstiden ga meg luft under vingene hver gang jeg følte meg som en nedblåst møll. Du har fått meg til å gi hva jeg har å gi akkurat nå. Mer er det ikke. Kanskje det er tid til å mate duene.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
